Er det ikke rart dere, at noe man tror man aldri kommer ut av plutselig forsvinner i intet ? Poff.....borte.......etter å ha vært inntullet i et tåkete, tett ullteppe i flere måneder, så plutselig letter alt og man kjenner seg så levende at man nesten sprekker av glede........
Munnviker som vender oppover igjen, øyne som ser utover istedenfor innover, og et snakketøy som virker på interessen for andre, og ikke bare brukes til å fremme egoets selvopptatthet.
Fantastisk! Jeg har ikke flere ord......