.....er jeg i en tilstand som ikke kan beskrives som annet enn ingenmannsland, jeg er handlingslammet og klarer som regel ikke tenke klart, det skvulper som en sølepytt inne i hodet, og vannet er helt ugjennomsiktig. Jeg hater denne tilstanden, fordi den kolliderer så til de grader med den optimisten jeg aller helst vil være. Men her er jeg da, håpløsheten henger som en tåkedott rundt ørene, og hodet føles som en tom gullfiskbolle.
Jeg lurer egentlig på om denne gropa åpner seg noen ganger fordi jeg har vært så overoptimistisk tidligere, er det straffen for at positiviteten har tatt overhånd altfor mange ganger ?
Hmmm, det gjør litt godt å skrive det av seg, en slags mentalhygienisk opprenskning, som kan bøte litt på alvoret og sende fram en solstråle eller to, eller føre til om ikke noe annet at jeg skimter et lite lys der framme.
Vi får se da, når jeg har fått sendt denne meldingen til universet, om ikke Kraften kan sende meg litt gode tanker.
