På jobb går ting mye tregere enn vanlig, og bare små kommentarer blir til uoverstigelige murer (ja, jeg vet det, fornuften sier at det er ikke så mye å skrive hjem om, og at andre har det mye verre), følelsen av kvikksand som drar meg nedover er helt til stede.
Jeg vil jo ikke ha det sånn!! Men kroppen er alldeles ikke samarbeidsvillig......nå som det er vår og alt, nå vil jeg danse og le og være lykkelig i solvarmen!!
Jeg skal iallefall 100 % sikkert gi meg selv en oppmuntring i dag......et par blomster og litt stæsj fra Nille tenker jeg gjør susen.......kanskje trekker det munnvikene noen hakk oppover.....
Ja forresten, så kommer jo kjæresten og da, og helga bringer noen små begivenheter som jeg kan komme nærmere tilbake til. Snille kjæresten min, som er bekymret og hele tiden spør hvordan jeg har det. Kjenner at jeg er glad for at han kommer nå, og kan holde rundt en skjelven sjel som trenger et par beskyttende armer.
Kanskje blir det ikke så ille likevel.......
