Det står til liv....

.......har åpnet opp for gleden i hverdagen igjen. Det kjennes ut som jeg har vært avskrudd og opptørket i lengre tid nå, så jammen var det på tide å kunne innføre fagene humor og glede på timeplanen, og kunnskapen om å ikke ta seg selv særlig høytidelig. Herlig!! Det er livsglede det!!

Ha en knallkjekk lørdag og helg.

Her har jeg plukket inn rognebær, det er kanskje litt sent i sesongen, men dette har jeg drømt om i mange år, uten at jeg har gjort noe med det.

Dagen i dag

er litt ute av kurs. Det kjennes ut som jeg brygger på noe, og har febersymptomer, men det er nok bare immunforsvaret mitt som ikke er som det skal være.......

Jeg tenkte jeg skulle begynne på "oppbygnings"-programmet som min kjære venninne B. satte opp for meg og som jeg skulle begynne å følge fra og med i går.

Antagelig er det meg det skorter litt på (send kjærlighet!) for jeg klarer visst ikke helt å si nei til ting som dukker opp. Dermed endte jeg i går opp med kjøring, og 2 møter for å avklare et par ting. Videre  må jeg antagelig til Oslo for å jobbe torsdag og fredag, og all energi i kroppen fokuserer på dette akkurat nå.

I kjølvannet klager noen over at jeg ikke stiller opp, uten forståelse for at jeg kanskje trenger ro, ellers kan det resultere i at det aldri blir noen å spørre, vet ikke hva som er verst og best jeg, 14 dager uten meg, eller resten av livet......

Men nå skal jeg gjøre dørstokkmila kort og gå ned og spise frokost og finne fram timeplanen. Så får jeg se hva som skjer......håper å kunne følge den fra nuh!!

Bildet nedenfor er et oppmuntringsbilde fra meg til meg.........

"Opp igjen"

Dette er tittelen på en bok jeg har lånt på biblioteket, en av forfatterne, Peter Wallace, setter ord på det å gå på en smell, og hvilke tiltak han satte i verk for å komme opp igjen.

Min angst og min utbrenthet er utløst av mange års påvirkning utenfra, maktmennesker, etater, dødsfall, samlivsbrudd, osv osv, og utløsende faktor er ganske sikkert den jobben jeg har hatt de siste åtte årene. Selvfølgelig er mine egne valg sterkt framtredende midt oppi alt dette, ved at flink-pike-syndromet slo til for fullt og bidro til at jeg aldri har sagt nei til noen eller noe, og bare spede forsøk på det samme det siste året, da jeg forsto at jeg faktisk hadde møtt en vegg i livet mitt.

Jeg har vært gjennom livskriser tidligere, og reist meg igjen, men forskjellen mellom da og nå er at jeg faktisk har valgt å komme helt vekk fra livssituasjonen jeg var i, snu ryggen til og gå motsatt vei. Jeg innser også at jeg må gripe problemene an på en annen måte, gi meg selv tid og rom for å heles. Mine nye omgivelser er bare rammen rundt endringene som trengs, og det føles godt.

Det finnes mange som ligger igjen i mitt "gamle" liv kanskje med mange spørsmål og sinne/frustrasjon over at jeg ikke ønsker kontakt. Jeg vet også jeg burde avsluttet mitt arbeidsforhold på en mer verdig måte, men kroppen sier stopp. Jeg velger min helse, framfor å gå mer på akkord og ta hensyn til andres ønsker og behov.

Her er min startgrop, her skal min helbredende vei begynne, og denne gangen skal jeg, jeg er fokusert og målrettet, og har ikke til hensikt å stoppe halvveis denne gangen, det skylder jeg meg, og mine omgivelser. Jeg skal tilbake til livsgleden, og kanskje kan jeg bidra med hjelp til andre som sliter med små og store problemer underveis, vi kan være hverandres hjelpere.

Denne bloggen vil være min journal (skal skrive om andre ting også, altså), og boka er mitt første verktøy.



På veien skal jeg også bruke litt tid på tidsplanlegging og nettverk, men det kommer etterhvert. Jeg har også meget gode hjelpere, og i tillegg til min familie, ønsker jeg å takke til min gode venninne, som bidrar med god coaching og konkrete planer. Hun vet selv hvem mener.

A breathtaking minute

Jeg har vært en tur med fotoapparatet på det nye hjemstedet, og opplevelsen av å komme direkte i kontakt med naturen tok alldeles pusten fra meg. Det er så vakkert, og stille, og det er herlig å bare sitte ned eller gå omkring i områdene som dukker opp det ene etter det andre her.

Jeg kjenner at det er noe jeg trenger, det er noe som roer ned og lar stressede skuldre senke seg helt på plass.

Kjenner så tydelig at jeg har valgt det rette, det er riktig så livsgleden strømmer tilbake i alle cellene i kroppen.

Her kommer noen få bilder, resten kan du se i bloggen Drømmeliv i dalen.

Dette er små perler av gratis opplevelser, som gir enorme mengder livsglede, om man bare tar seg tid til å se dem. Det er bare å ta turen ut, det finnes der du bor også.:-)

Ha en fin tirsdag alle fine. 

WenChe

"Taushet er ingen løsning, taushet er en unnvikelse."

skriver Bjørn Hølbakken i sin blogg Vannlandet.

Som alltid dukker det opp et svar på en nyoppstått utfordring. Svaret her ligger i det å bry seg, og ikke trekke seg tilbake til sin egen trygghet fordi en kanskje ikke akkurat på stående fot vet svaret. Denne nyoppståtte utfordringen gir en unik gave, men også, ja nettopp, utfordringer. Allikevel er det noe ved den som gjør at jeg tar imot den, om det nå blir slik......

For denne gangen kan jeg ikke vike unna, jeg må støtte, utfordre, være delaktig, være til stede.....om jeg mener det jeg har sagt.

Og det gjør jeg, det må jeg gjøre. Det utfordrer roen jeg trenger, det utfordrer meg i mitt engasjement, mitt privatliv, og samtidig gir det meg en unik sjanse til å sette disse grensene som er mine og også andres, og samtidig bli kjent med noen som også ble en del av mitt liv den dagen jeg valgte min kjære. 

Det første vi trenger, er en lang prat, min kjære og jeg, så tar vi det derfra. Mer enn det trenger jeg ikke vite akkurat nå....

Men tause kan vi ikke være. Da vil noen føle seg sveket........