Denne sensommeren og høsten vil være en tid jeg aldri kommer til å glemme. Kastet inn i krefter som jeg bare kunne drømme om fantes, aldri hadde vel jeg tenkt at skjebnen skulle ha en sånn finger med i spillet.
Det startet med gjenopprettelsen av et vennskap, behov for avklaring og gjennom det kom de dype samtalene. Hver kveld ble det skrevet mailer, og vi skjønte vel begge hvor det bar, selv om det kanskje ikke kunne sies noe før vi kunne møtes.
Møtet kom fortere og endte mer uventet enn iallefall jeg hadde planlagt. Turen over fjellet ble lengre enn normalt, vi kunne fortsette samtalen fra mail og chat, og merket vel fort at kjemien og den gode tonen fortsatte.
Så kom lørdagen, med polsen.....denne dansen jeg ikke hadde danset på mange, mange år. Vi kom inn i en samstemthet som satt som et skudd, og det var da jeg kjente at jeg kom hjem. Etterpå har jeg vært hjemme hele tiden, og vennskapet det startet med har nok utviklet seg videre......skjebnen som grep inn i livet, smiler fornøyd. Vi har fortsatt der vi slapp, og har egentlig aldri vært fra hverandre, tankene og følelsene har bygget en solid bro over tiden. Så da befinner vi oss i evigheten, svevende rundt blant stjerner som sakte sender sitt lys mot jorden........I hjertet er avstander små......
