Jeg hørte om et menneske med store problemer i livet sitt i dag. Vedkommende sa noe om at man aldri kom videre fordi noen hele tiden skulle ta opp personens fortid. Jeg kom til å tenke på at dette er det jammen noe i, og kanskje tenker vi ikke over det i det hele tatt, fordi vi er vant til at slik skal det være.
Jeg fant plutselig ut at det kanskje hadde vært en ide å virkelig gripe fatt i personens nåtid. Fortiden er historie, kanskje ligger den der som et bakgrunnsteppe og gir oss forståelsen av hvorfor ting er som de er, ja, men la det samtidig være noe som dekker til fortiden litt, noe vi vender ryggen til.
Vend ryggen til fortiden, og se framover......det er kanskje litt skummelt der ute, men du trenger egentlig ikke vandre for langt ut i framtiden heller, bare være her og nå. Du kan egentlig tenke på dagen i dag, det er kanskje nok det.
Kan hende hjelpen skulle settes inn på dette med å få sortert sine tanker, finne sine livsområder, og undersøke sin nåtid.
Du blir jo på en måte det du tenker.
