Sorgens time

"Jeg vil kalle deg til glede,
jeg vil kalle deg til savn.
Du må legge verden bak deg,
men du skal styrkes i mitt navn."
skriver Gregers Lundh

et sted 25. juli. Altså dagen i dag.

En dag for dyp sorg, idet det begynner å gå ordentlig opp for oss i all sin gru det som har skjedd. Dyp fortvilelse, med de mange hvorfor. Hvorfor kunne dette skje ? Hvorfor drepes barn og unge ? Hvorfor kan noen gjøre noe så nådeløst, og meningsløst ? Ingen har noe svar, ingen vil noensinne få noe svar. Vi ønsker oss svar, men det er taust. Vi må lage våre egne....jeg håper vi kan lage svar som trøster oss, som gir oss litt  fred midt i all redsel og smerte. Vi trenger denne freden, da vi ellers kan få inn en dump redsel som sitter dypt i oss. Vi kan ikke bli redde, da reagerer vi akkurat slik som ønsket, vi må kjempe kampen, kjempe for å holde oss flytende. Derfor kjære venner, nøl ikke med å vise din kjærlighet, med å vise din omsorg, for din kjære, dine barn, din familie, dine venner. Fortell dem at du er glad i dem, fortell dem at du bryr deg om dem, og at du ikke vil være uten dem. Dette er viktig, for at vi skal holde sammen, holde våre hender samlet i sorgen. Jeg ber dere, ikke nøl, tilgi din fiende, være sammen med din venn, ikke la noe være usagt i kampen mot det onde, la lys og kjærlighet fylle hjertene, la universet flomme inn i deg og gi deg varme og håp.

Fred være med dere alle.

Veslejenta

i meg har hatt og har fremdeles en meget framtredende rolle i mitt liv. Hun kan være leken og ha et lyst sinn, men for det meste er hun en forvirret liten skapning som er livredd for å bli avvist. Og hun er herskesyk! Om hun føler at hun ikke får nok oppmerksomhet så er hun så redd at hun får skikkelig vondt i magen. Hun settes helt ut av spill, skjelven og oppstilt med hodet inn til veggen borti en krok står hun, helt handlingslammet med tomhet i blikket. Hun føler seg ensom og forlatt og ikke elsket av en eneste i hele verden.

Hvordan kan dette ha seg ? Hvordan kan den lille jenta ha fått så stor innflytelse ? Jo, når hun var ca 13 år, skiltes hennes og pappaens veier. De fikk aldri lov til å utvikle et godt forhold til hverandre. Pappaen handlet sikkert etter de forutsetninger han hadde, og han handlet i den tro at det kanskje var best for jenta at de ikke hadde kontakt. Den lille jenta kom til å føle seg avvist i mange, mange år, og dette festet seg nok ekstra godt i kropp, sjel og sinn, og hun tok til å reagere med å føle seg avvist hver gang noen lot være å gi henne den oppmerksomheten hun ropte etter. Og hun ropte høyt, bare det at ingen hørte henne, men de kunne jo heller ikke vite at hun ropte så høyt, fordi hun viste det jo ikke. Hun ropte inni en kropp som ikke hørte, som ikke ville ta henne inn og behandle henne med kjærlighet, fordi den ikke visste bedre, og ikke forsto sammenhengene.

Kroppen er min, og det har tatt meg rundt 50 år å forstå sammenhengen mellom forholdet til pappa og forholdet til andre menn. Jeg har trodd det skulle være slik, jeg har tiltrukket meg menn som ikke gir bort så mye oppmerksomhet, kanskje fordi de rett og slett ikke forstår at jeg trenger mer, fordi jeg ikke gir uttrykk for det.

Denne lille jenta skal nå få min kjærlighet og min oppmerksomhet, og få lov til å være et ubekymret barn uten ansvar for et voksent liv. Jeg lar henne leke og le, og nå overtar den voksne styringen, jeg er tross alt eldre og mer klok enn henne. Jeg skal bestemme heretter.

Kjære Veslejente, spring bort i blomsterengen og nyt solskinnet i ditt hår. La sommerfugler leke seg rundt dine nyplukkede prestekrager, og la undringen over de små ting bare skylle inn over deg.

Du er elsket lille venn !

Kjærlighet

Kjærligheten er en rar ting, den dukker plutselig opp som en vårflom i april, og fester seg i kroppen som ville fossestryk. Jeg må si jeg blir litt satt ut, dette er krefter som ikke ser ut til å kunne temmes, og kommer det en roligere periode mellom bølgene, så danser bekken allikevel klukkende av gårde uten tanke på å skulle stoppe opp og se hva dette er. Da er det vel bare å følge med da ?

"Har det hendt at dagen din er blitt fylt opp av solskinn på grunn av et godt, oppmuntrende ord?"

Ja, det hendte i går, og jeg kan endelig slippe løs følelser som jeg har hatt lenge, men holdt litt tilbake.
Og alle krefter har på en måte bare sirklet meg inn mot et sted.

Ja, han er endelig her, og hele livet mitt er fylt av sol og glede. Det som manglet, er nå på plass.

Glad i deg!

Opptreden på livets scene

Jeg synes det er veldig hyggelig å få lov til å framføre det jeg skaper. Blir bedre og bedre etterhvert som sceneskrekken slipper taket, så jeg slipper å stå der skjelven i knærne og helt tørr i munnen. Jeg kan begynne å se publikum i øynene, noe som vel egentlig er helt nødvendig.

Det er spennende tider framover, jeg har fått et par invitasjoner til å opptre og det det er bare så flott at noen har lyst til å høre på.

Jeg gleder meg iallefall stort......

Livsveven

Jeg fokuserer sterkt på livsgleden, optimismen, det positive, om det å tenke på de gode tingene. 

Dette høres fint og flott ut, sier mange, men kan det ikke bli for mye av det gode ?

Jeg har stor forståelse for denne vinklingen, at ikke alle mennesker er i en slik livssituasjon at de klarer å se noen glede.

Min livsglede kan ikke eksistere uten å ha vært i skyggenes dal, uten å ha opplevd sterk sorg og smerte. Min glede vandrer alltid sammen med det triste, men dermed kan jeg jo også snu på det og si at det vonde alltid vandrer sammen med det gode, det er sorgtung glede og gledesfylt sorg.

Jeg hadde aldri klart å reise meg uten tro på livsgleden, uten et lys bak skyene, når jeg tumler ut av tunnelen. For meg er dette ren medisin, og etter som jeg har gått på denne veien har jeg jo opplevd at det gjør noe med meg, som menneske, som medmenneske.

Så jeg vil si til alle som har tungt å bære, akkurat nå, dette sekundet, prøv et lite øyeblikk å tenk på noe som gjør deg glad. Start med et godt minne, eller en blomst......det må da være vakkert for alle, det trenger ikke være vidløftige tanker, bare et lite spor. Kjenn hva det gjør med deg, kanskje har du lyst til å se en ny blomst akkurat i dag ? Prøv å få gjort det, kanskje har du da fulgt et annet spor ?

Så fint.......kanskje en sånn opplevelse en gang i uka ? Er det uoppnåelig ? Kanskje en gang i måneden da ?

Og kanskje har du nettopp en livsgledeperson i din nærhet, kanskje du kan spørre om litt hjelp ?

En gang i livet skulle jeg klare meg helt alene, helt til skallet sprakk og jeg lå der, såret og handlingslammet. Da innså jeg at jeg ikke hadde noe valg, jeg måtte gå den for meg lange og tornete veien og fortelle noen andre om hvordan jeg hadde det. Og sakte, men sikkert skjedde det en snuoperasjon i hodet mitt.

Og jeg kunne starte på ferden mot livsgleden.......og her er jeg.

Å være noe

Det er så vanskelig å være noe for alle .
-Derfor er jeg noe for meg selv...:-)

Dette sitatet er essensen i det å bety noe......for seg og for andre......Vi kan ikke klare å strekke oss i alle retninger hele tiden, vi må også samle oss i oss selv.....hente påfyll, hente styrke til å kunne gi av seg selv.

Nå er det lenge siden jeg har skrevet her, men det er som med alt som skal skapes, man trenger insprasjon.....og det har jeg følt meg litt tom for den siste måneden.

Men så glimter det til, og da må jeg jo passe på.

Ha en flott dag alle, så skal jeg prøve å være noe både for meg selv og dere framover.

Klem