Verdt 97......

Min kjære bestefar, min morfar, fylte år i går, og det er ikke hvilken som helst alder skal jeg si dere.
Hvert år som går gjør deg ikke eldre, du får ikke flere spor,
du er den samme, slik jeg alltid har sett deg.
Jeg husker din femti års dag i 1964, det var det året jeg fylte 5 år,
og jammen opplevde jeg at du fikk være med på min 50 års dag i 2009
Du er fremdeles veldig oppegående, bor i egen leilighet og steller deg selv.
Du deltar på eldreklubb, er med i ulike foreninger og deltar på festligheter.
Du skriver dikt og framfører ved ulike anledninger, ord for dagen, sanger til runde tall og slik kan jeg ramse opp.

Jeg tenker ofte på alt du har opplevd gjennom de snart 100 årene du har levd, tenk du ble født i en tid da de fremdeles dro snøplogen med hest, du gikk på ski gjennom skogen til skolen, det var sikkert mørkt en vintersdag. Du har opplevd to verdenskriger, du har opplevd den teknologiske utviklingen fra radio og TV til bærbar PC, som du faktisk har selv også.

Du er en fantastisk bestefar, har alltid vært der, og spesielt tenker jeg på alle de gangene jeg satt på fanget ditt etter middagen og du lærte meg å lese, alle hovedstedene vi reiste til ved hjelp av globusen.

Så, jeg vil gjerne hedre deg, og gratulere deg med dagen ! En fantastisk bestefar jeg er veldig stolt av, og vi alle er stolte av.

Klem fra Wenche og dine oldebarn, Iselin og Kristoffer.

Til alle mødre !

Gratulerer med dagen alle mammaer i hele verden. 

LIVETS HØYESTE LYKKE

Den vesle varme ungen min
Gjør rare lyder med tungen sin
Han lager merkelige ord
Til glede for sin stolte mor

Min egen lille deilighet
Jeg har slik gunstig leilighet
Til gransking av den hvite rand
Av undrerkjevens første tann
En bitteliten snehvit spiss
Av verdens minste tannebiss

Du vesle fugleungen min
Den lubne skjønne kroppen din
Med de små rare klærne på
Og foten din med tærne på
Og hånden din og armen din
Og lukten din og varmen din
Er som et kjempemesseig hav
Din mor kan øse lykke av

Men uten kamp og uten slag
Skal jeg gi slipp på deg en dag
Hvor min du er -allikevel
Skal du bli stor og bli deg selv
Nå kan jeg bare pleie deg
Og elske deg og eie deg
Og leke med deg og ta i deg
Og være bunnløst glad i deg

Men når du selv om litt blir stor
Så vil du si: "Nei, æsj da mor! "
Og selvsagt har du rett i det
Det finnes ikke vett i det
Og så en dag om femten år
Skal denne bylten uten hår
Som sutter sine egne tær
Si: "Mor, så gammeldags du er"!

Og ser du mitt fotografi
Så vil du le av det og si:
"Tenk dette her er mor og far
Å, gid så rare dere var! "
Hva sorger det vil volde meg
I strid for å beholde deg
Hva kamp det enn vil skape meg
Så vil jeg sikker tape deg...

Vi snakker sammen uten ord
For selvsagt sjønner jeg, din mor
Allverdens rare gurglelyd
Jeg legger munnen form av fryd
Mot nakkegropens myke skinn...

Å, vesle fugleungen min!

Takk for det !

Jeg er så takknemlig for all snøen som kom i dag. For tenk - hadde ikke den lavet ned, hadde jeg ikke kunne bakset meg gjennom været. Jeg balet altså på aller verste vis med store snømengder både nedentil og fra oven, og så vel mer eller mindre ut som en muldvarp der jeg dro meg ned gjennom bakkene. Og tenk for en glede - jeg kom fram til et tomt busskur. For en velsignelse - jeg fikk ly og sitteplass nok til å kunne folde sammen paraplyen, puste ut etter ti minutter med ett steg fram og to tilbake.

For en god start på dagen !

Å være våken.....

Å holde seg våken når man er så trøtt at øynene detter igjen hele tiden er ekstremt vanskelig, sitter man behagelig f eks så er det ikke lenge før man våkner av at man sitter og snorker. Å være våken når man skulle ha sovet, derimot, kan avstedkomme både fortvilelse og frustrasjon. Man ligger i senga og gremmes over at livet er blodig urettferdig og at tankene som spinner rundt i hodet gjør best i å stoppe snarest mulig. Dette beskriver min situasjon denne natten, så jeg lurte på om det kanskje var en ide å finne på noe, sånn at de tikkende minuttene, som er sååååå lange, ikke fikk noen sjanse til å ta helt overhånd, i det minste ikke uten å gi meg litt ekstra tid.

Så jeg sto opp, og her sitter jeg, jeg har det ofte slik om nettene. Sovner som et lite barn om kvelden, nesten før jeg rekker å legge hodet på puta. Men utpå natten, ja jeg kaller det det, selv om det kanskje lir mot at vekkerklokka begynner å jobbe, så slår jeg øynene opp og blir fanget av søvnløshet med forræderiske tanker om alt jeg kan foreta meg. Det er da jeg skrider opp av senga som da ikke lenger er noe blivende sted og tusler ut på stua. Hvor jeg så blir resten av den natten. Bl a har jeg fått tid til å skrive dette blogginnlegget, samt en del andre ting.

Men nå kjenner jeg søvnen kaller, behagelig luller den meg inn i drømmeland. En time til å sove...zzzzzzzz

Tirsdag

da har vi kommet til tirsdag - dagen midt mellom alt

Det begynner og bli en stund siden helga, og det er iallefall lenge til neste helg......
Så hva gjør jeg da, hmmm.......kanskje skal jeg tenke på tirsdagen som en stillestående dag, en dag å ha tid til å stoppe opp ved sin ettertanke......sette seg ned og filosofisk fundere over meningen med livet

Jeg er overbevist om at hver enkelt av oss er her for en grunn, og det gjelder da om å finne sin plass, sin rolle, sin mening. Jeg tror man får beskjed når man er moden nok og forberedt nok for det.

For mitt vedkommende er det noe som har vokst fram underveis i livet, men det har jo dukket opp i form av tanker i eget hode, eller noe jeg har sett eller lest.....og som etterhvert er formet til en helhet.

Veien framover er derfor ganske spennende, fordi jeg nå prøver å sette alt i system.......

Så denne tirsdagen skal jeg bruke til å komme meg videre i denne prosessen......det kan være verdt et forsøk.

Ha en god og filosofisk tirsdag alle sammen.