Har dere opplevd det noen gang ? Å glemme hvem dere er ? Jeg har iallefall det i mine usikre møter med andre mennesker. Spesielt når jeg var yngre, om jeg kan si at min ungdomstid varte til ca fylte 40. Jeg ble rett og slett stille, og ante ikke hva jeg skulle snakke om, og langt mindre hva jeg kunne spørre om, slik at fornuftig samtale med den andre parten var mulig. Pussig følelse å bli helt tom innvendig, akkurat som om jeg var kun et skall, som omkranset ingenting. Selvfølgelig var det ikke slik, jeg bestod fremdeles av omtrent samme materie som andre mennesker, men følelsen av avmakt var jammen ekte nok.
Det slår inn noen ganger ennå, i situasjoner da usikkerheten herjer med en stakkar og får det til å vrenges innvendig av spenning. Grusomt og nådeløst herjer dette uhyret med kroppen, og jeg vet ikke lenger hva som er opp og ned, høyre og venstre. Og prøver jeg å snakke, klaprer tennene som en spansk kastanjett i vill flamencodans. Endelig kommer kanskje stemmen litt fram, men det føles som den piper verre enn liten mus med halsesyke.
Ikke greit med følelser, gitt ! Ha en nervefri dag da, dere! Selv har jeg for lengst dratt for å finne personligheten min. ;-)
